Slampoetry

Ungdomstrinnet på Den Norske Skolen, Málaga har jobbet med den sterke sjangeren Slampoetry. Vi er så heldige og har fått tillatelse til å dele Yasmin, Selim, Aquiles, Iselin, Nathalie og Frida sine sterke bidrag.

Den siste uken i januar gikk elevene på scenen i kultursalen og fremførte sine egenkomponerte opptredener for hverandre og norsklærerne, med sterke ord, innlevelse, rim, musikk og andre virkemidler. Det ble en uforglemmelig happening.

Aquiles er norsk, og spansk. Han føler seg spansk og norsk, men ikke hele tiden. Hør hva han har å si om identiteten sin her:

Selim tar for seg situasjonen vi lever i – den nye hverdagen under pandemien:

Kjønnsforskjeller? Vi er kanskje ikke helt kvitt dem enda, noe eleven Nathalie bekrefter for oss ved å produsere denne teksten i januar 2021. Hør Nathalie – Kvinnenes kamp om likeverd er ikke ferdig kjempet!

Ensomhet

Du vett den følelsen av at ingen bryr seg.

Følelsen som får deg til å ville forandra deg for å passa inn, sjøl om det er et feilsteg. 

Følelsen av å ikke bli sett.

Følelsen som får deg til å lure på om du noen gong vil være bra nok, det er ikke lett.

Det er så utrolig smertefullt å innse at du ikke er så viktig for noen som du trodde.  

Pusten blir slått ut av lungene.

Øynene svir og så kommer de salte tårene.

Du kjenner at blodet bruser i årene. 

Ensomhet er når jeg lener meg mot deg, og faller.

Jeg som trodde at du hjalp alle.

Vær så snill og gi meg ei hånd. 

Følelsene mine veier mer enn et tonn.

Jeg puster dypt inn for å fylle tomrommet inni meg.

Det virker selvfølgelig ikke, men det forteller jeg aldri til deg.

For du vil aldri forstå

Hvordan det er å være meg, akkurat nå.

Jeg kan virke kresen når det kommer til venner.

Og kanskje det faktisk stemmer.

Alt jeg trenger er noen som er morsomme og snille 

Det er vel ikke så ille?

Jeg er så utrolig lei av å sette meg ved siden av folk som aldri ville hatt lyst til å sette seg ned med meg.

Jeg er lei av å se folk som har det gøy i lag, folk som ler. 

Kanskje jeg ska gå bort og si «Hei» 

Men så innser jeg at jeg ikke vil bli som deg.

Er jeg usynlig, eller er det du som er blind? 

Kan du ikke bare sleppe meg inn?

Eller kanskje det er jeg som er blind, fordi jeg bare ser den ene siden av deg. 

Den siden som du har valgt å vise til meg.

Jeg vet ikke om du ser meg.

Men jeg ser deg.

Du som smile og er hyggelig hver dag.

Jeg ser at det ligger noe bak.

Til deg som gir alt du har,

til alle som vil ha.

Ikke får du noe tilbake da.

Og folk bare fortsetter å ta.

Det er nok sant at de snilleste er de mest ensomme. 

Tenk hvor mye hjertene deres rommer. 

Så hvis du noen gong føler deg ensom, bare se på månen og stjernene.

Fordi en eller annen plass, så ser noen på akkurat det samme.

Iselin