Slampoetry

Ungdomstrinnet på Den Norske Skolen, Málaga har jobbet med den sterke sjangeren Slampoetry. Vi er så heldige og har fått tillatelse til å dele Yasmin, Selim, Aquiles, Iselin, Nathalie og Frida sine sterke bidrag.

Den siste uken i januar gikk elevene på scenen i kultursalen og fremførte sine egenkomponerte opptredener for hverandre og norsklærerne, med sterke ord, innlevelse, rim, musikk og andre virkemidler. Det ble en uforglemmelig happening.

Aquiles er norsk, og spansk. Han føler seg spansk og norsk, men ikke hele tiden. Hør hva han har å si om identiteten sin her:

Selim tar for seg situasjonen vi lever i – den nye hverdagen under pandemien:

Kjønnsforskjeller? Vi er kanskje ikke helt kvitt dem enda, noe eleven Nathalie bekrefter for oss ved å produsere denne teksten i januar 2021. Hør Nathalie – Kvinnenes kamp om likeverd er ikke ferdig kjempet!

Ensomhet

Du veit den kjensla av at ingen bryr seg

Kjensla som får deg til å vilja forandra deg for å passa inn, sjølv om det er eit feilsteg

Kjensla av å ikkje bli sett

Kjensla som får deg til å lurt på om du nokon gong vil vera bra nok, det er ikkje lett

Det er så utruleg smertefullt å innsjå at du ikkje er så viktig for nokon som du trudde

Pusten blir slått ut av lungene

Auga svir og så kjem dei salte tårene

Du kjenner at blodet brusar i årene

Einsemd er når eg lenar meg mot deg, og fell

Eg som trudde at du hjelpte alle

Vêr så snill og gje meg ei hand

Følelsane mine veg meir enn eit tonn

Eg pustar djupt inn for å fylla tomrommet inni meg

Det verkar sjølvsagt ikkje, men det fortel eg aldri til deg

For du vil aldri forstå

Korleis det er å vera meg akkurat no

Eg kan verka kresen når det kjem til vener

Og kanskje det faktisk stemmer

Alt eg treng er nokon som er morosame og snille

Det er vel ikkje så ille?

Eg er så utruleg lei av å setja meg ved sida av folk som aldri ville gjort det same for meg

Eg er lei av å sjå folk som har det gøy i lag, folk som ler

Kanskje eg skal gå bort å seia «Hei»

Men så innser eg at eg ikkje vil bli sånn som dei

Er eg usynleg, eller er det du som er blind?

Kan du ikkje berre sleppa meg inn?

Eller kanskje det er eg som er blind fordi eg berre ser den eine sida av deg

Den sida som du har valt å visa til meg

Eg veit ikkje om du ser meg

Men eg ser deg

Du som smiler og er hyggeleg kvar dag

Eg ser at det ligg noko bak

Til deg som gir alt du har

Til alle som vil ha

Ikkje får du noko tilbake då

Og folk berre fortset å ta

Det er nok sant dei snillaste er dei mest einsame

Tenk kor mykje hjarta deira rommar

Så viss du nokon gong følar deg einsam, berre sjå på månen og stjernene

Fordi ein eller annan plass, så ser nokon på akkurat det same

Norskeskolen