Sykehusblogg

Som etterhvert mange av dere vet, har jeg vært borte fra skolen i en drøy uke fordi jeg måtte ha en operasjon. Operasjonen har jeg visst om lenge, men akkurat når ble ikke avklart før forrige fredag. Det er ikke noe stor dramatikk i det, men siden torsdag har jeg altså ligget på Rikshospitalet, og planen var at jeg skulle opereres samme dag og sendes ut fredag. Slik ble det ikke, og jeg er fortsatt på sykehuset. Dermed har både sorg, frykt og ikke minst skuffelse, stått på den ellers så sparsomme sykehusmenyen. Og jeg merker meg at jeg ikke er den eneste her som må jobbe litt med seg selv. 

Gjennom  pandemien har hele verden heiet på helsearbeiderne i alle land, som så mange av oss har opplevd at har “stått litt i krigen” for oss og gitt oss tryggheten i at de er der om vi trenger dem. De har gjort en formidabel innsats og mange har jobbet langt utover det enhver arbeidsmiljølov normalt ville tillatt.

Ikke bare har helsearbeiderne stått i førstelinja og daglig utsatt seg selv for smitterisiko, men de har også  tatt i mot alle de følelsene som både pasientene selv og de pårørende kjenner på.  Disse følelsene får utløp på ulike måter, og som pasient eller pårørende er man ikke alltid rasjonell eller like taktfull, hyggelig eller takknemlig. Når sorgen, frykten og skuffelsen tar tak i oss, er det er lett å glemme hvordan vi til vanlig verdsetter og stoler på menneskene rundt oss. I stedet er det fort gjort å rette blikket innover og frustrasjonen utover.

Torsdag og fredag var det ganske høy aktivitet på avdelingen min. Det var mange pasienter ut og inn, samt en del sykefravær blant personalet. Til tross for at både sykepleierne og legene nærmest har løpt rundt i gangene, har jeg fått pillene mine når jeg skulle, målinger punktlig hver 4 time, spesiallaget omelett og nytraktet kaffe når jeg har ønsket det og ikke minst har jeg kun møtt blide, omsorgsfulle helsearbeidere. Jeg har sett sykepleiere massere vonde nakker, tørke tårer, lese for eldre pasienter og ha rullestol-race med barn i gangen! Til tross for dette har jeg notert jeg meg noen sure kommentarer og irritable stemmer fra enkelte medpasienter.

Jeg har forsøkt å passe ekstra på å skryte, takke og være blid og har egentlig vært ganske fornøyd med meg selv for det. Jeg har tenkt med meg selv at jeg er ganske ålreit og raus og at sykepleierne sikkert setter pris på sånne pasienter som meg.

Så godt vi kan

Lørdag og søndag var rolige dager og nesten alle på avdelingen fikk tydeligvis helgeperm. Jeg var, så vidt jeg kunne se, den eneste pasienten i gangen min og det ble veldig stille her. Jeg hadde også håpet og trodd at jeg skulle komme hjem i løpet av helgen. Ikke minst fordi Thelma hadde bursdag på søndag. Den gang ei, og søndag kveld kom i tillegg sykepleier “M” inn og sa. “Trude, jeg har en dårlig nyhet til deg. Vi trenger rommet ditt og du må flyttes inn på et tomannsrom.”

Da fikk rausheten min plutselig et skudd for baugen. Jeg kjente en enorm skuffelse og et snev av sinne og slang litt irritert ut av meg: “ Det synes jeg er faktisk er veldig ugreit.” Sykepleier “M” smilte og sa: “Det forstår jeg veldig godt, men det er dessverre slik at vi har en pasient som må i isolat.” Dermed begynte jeg å grine. Da fikk jeg trøst, omsorg og massevis av den rausheten jeg selv mistet et øyeblikk. 

Vi har nemlig snakket litt om dette “M” og jeg. Hvor opptatt vi er av oss selv. Hvor fort vi går inn i en tankegang om at vi er så berettiget. At “jeg” har rett til, krav på, fortjener mer enn jeg synes jeg får. Gjerne også litt mer enn sidemannen, kollegaen, medeleven eller medpasienten. Som “M” sier;  “Med en slik holdning virker det som at folk ikke tror vi gjør vårt beste eller at vi er flinke nok eller ikke bryr oss nok. Og det kjennes urettferdig.” Det forstår jeg så inderlig godt. Det er ikke slik at det er “M” sin skyld at det kommer en pasient som trenger enerom mer enn meg? Jeg flyttes ikke ut av enerommet for moro skyld. Men, det er lett å glemme når alle disse følelsene kommer.

Jeg ligger fortsatt på tomannsrom. Forøvrig sammen med en veldig hyggelig, litt engstelig dame som skal opereres i dag. I skrivende stund har jeg fått beskjed om at jeg ikke kommer ut i dag heller, og at jeg må faste fra nå. Det kan se ut til at de må gå inn og gjøre et nytt inngrep i kveld eller i morgen tidlig. Det er ikke noe farlig, bare veldig, veldig kjedelig, så nå er jeg lei meg, skuffa, litt sint og synes livet er veldig urettferdig.

Men, jeg er også uendelig takknemlig for alle de menneskene jeg har rundt meg nå. Fantastiske leger, kirurger, sykepleiere og renholdere som alle har gjort og gjør så godt de overhodet kan i møte med meg. Da fortjener de at jeg også gjør så godt jeg kan i møte med dem. Det skal jeg prøve å ikke glemme igjen!

Hilsen Trude

This entry was posted in . Bookmark the permalink.