Kjære 10. trinn. I dag står vi sammen her – på en litt høytidelig, rørende og spesiell dag. Både dere, foreldrene deres og vi på skolen har telt ned til dette øyeblikket, og nå er det her. Og jeg vet at taler kan være ganske kjedelig, men dette er en milepæl på veien til deres voksenliv og derfor ønsker jeg veldig å gi dere noen ord med på veien. Både fordi jeg har blitt ganske godt kjent med dere alle OG fordi jeg er en gammel dame som har opparbeidet seg litt livserfaring gjennom et middels langt liv.
Dere har gått på skole i Spania. Ikke helt vanlig. Mange av dere har flyttet fra venner, familie, nabolaget dere kjente. Kanskje med en mage full av sommerfugler og et hode fullt av spørsmål. Men – her står dere. Med vitnemål i hånda. Og med hver deres historie bak dere. Noen har vært her nesten hele livet. Andre kom for en kortere stund. Men felles for dere alle: dere har delt en reise og en unik erfaring og dere vil nå være en del av hverandres historie.
Nå skal dere videre. Videre til større skoler, tilbake til deres gamle hjemsted, eller kanskje til nye steder, og videre i reisen på å skape nye historier. Og der vil dere møte nye krav, nye valg. Og nye stemmer som kanskje vil prøve seg på å mene mye om dere. Om hva som er viktig. Hva som er de riktige klærne, den rette kroppen, de riktige likes’ene. Hva som må til for å passe inn. Være og se ut som alle andre – men likevel skille deg ut akkurat nok.
Det er lett å tro at det er dette som teller. De andres tanker og meninger om hva som må til for å få “følgere”… Men, i det store bildet handler det ikke om hvor mange som følger deg. Det handler om hvem du velger å følge. Hvilke verdier du velger å stå for. Hvem du er når ingen ser på. Hva du bidrar med. Kort sagt, hvem du velger å være i verden.
For selv om du kanskje ikke føler det sånn akkurat nå, så er det faktisk du som sitter på kontrollspaken, det er du som har makten og du har stor påvirkningskraft. Dette kommer med et ansvar. Hver dag kan du velge å bruke denne superkraften til å påvirke klasserommet og vennegjengen, velge hvem du skal lytte til, hvem du vil følge. Alle disse valgene er de valgene som vil ha betydning for deg i dag og hverdagen din skal være og hvordan fremtiden skal bli.
Du trenger ikke gjøre deg mindre for at andre skal føle seg større, eller gjøre andre mindre for å føle deg større. Du trenger ikke være perfekt. For vit dette: Ikke alt vil gå på skinner. Det vil komme motbakker, stormer, kanskje noen skikkelige tryn. Men du bestemmer hvordan du reiser deg. Hvordan du går videre. Det viktigste er å velge å tro at du er god nok akkurat som du er. Og det, kjære 10. trinn, er både modig og stort.
Men så, dette vitnemålet da? Et vitnemål er jo et vitne om noe… Et vitne om du er flink nok? God nok? Nei. Dette er i bunn og grunn kun et ark med tall og bokstaver som sier noe om hva dere har prestert i ulike fag. Men det forteller aldri hele historien.
Det sier ingenting om hvor modig du var da sommerfuglene surret plagsomt rundt i magen på første skoledag på DNS, men du likevel tok ordet foran klassen. Ingenting om hvor mange ganger du reiste deg etter å ha feilet. Ingenting om når du sto opp for dine meninger, eller hvor mye varme og støtte du ga en venn. Karakterene dine sier ingenting om hvem du egentlig er. De definerer deg ikke.
Jada, karakterene dine er viktige – men din karakter er mye viktigere. Dine verdier, din personlighet, holdninger og væremåte. Det er det som definerer deg. Hvordan du møter livets oppturer og nedturer. Hvordan du ser og tar imot menneskene du møter på veien. At du tør å være deg selv, fullt og helt. Også når det koster litt.
Og med det vil jeg avslutte med et dikt som jeg synes passer godt her i dag. Et dikt som minner oss om akkurat dette: At den viktigste sekseren du kan få, er sekseren i livet:
SEKSER I LIVET
Jeg har treer i norsk.
Sekser i å juble over at jeg ikke fikk en toer.
Jeg har treer i tysk.
Sekser i å satse på at det sikkert blir bedre neste gang.
Jeg har treer i matte.
Sekser i å trøste Jenny fordi hun fikk en firer.
Jeg har treer i engelsk.
Sekser i å lengte etter å skryte av den treeren
til mamma og pappa.
Jeg har treer i kunst og håndverk.
Sekser i å feire det med cola i sola.
Jeg har treer i samfunnsfag.
Sekser i å være lykkelig fordi det er vår
og kanskje jeg blir forelska snart.
Jeg har treer i spansk.
Sekser i å være ungdom og ikke utbrent.
Er ikke det et helt greit snitt å starte sommeren med da?
Det har vært en ære å få være rektoren deres. Jeg har så stor tro på at dere vil gå ut i verden og utgjøre en forskjell – for en, eller for mange. Og derfor heier jeg noe innmari på dere – i dag, i morgen, og i alle de spennende, utfordrende og fine dagene som kommer.
Takk for at jeg fikk være en del av historien deres. Lykke til videre!