Da var året 2020 over og vi går inn i det nye året med både forventning, uvisshet og for mange sorg og savn. Dette året har vært litt av en prøvelse for oss alle. Mange av oss som har vårt bosted i Spania, for lengre eller kortere perioder, har nok kjent ekstra på dette. Digitale arenaer har vært en stor trøst i disse tider, men det kan fortsatt ikke kompensere for menneskelig samvær og savnet etter å besøke og få besøk av familie og venner, dele gode øyeblikk, opplevelser, varme klemmer og ikke minst å bare få være der for nære og kjære.
Mine varmeste tanker går til alle de som ikke har fått muligheten til å være der for sine nærmeste i denne vanskelige tiden, og spesielt til de som er berørt av den tragiske skredulykken i Gjerdrum kun få dager før vi skulle tre inn i det nye året.
2020 skulle vise seg å bli et år der vi som medmennesker og sosiale vesener ble stilt overfor store prøvelser med store begrensninger i mobilitet, sosialt samvær og fysisk nærhet.
men det er nå engang sånn at stilt overfor slike prøvelser, har vi mennesker en tendens til også å vise oss fra vår beste side, til å reise oss og vise styrke, omsorg og medmenneskelighet. Og ikke minst gi håp.
“It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of light, it was the season of darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair.”
-Charles Dickens, A Tale of Two Cities
Ingen kan forutsi hvordan det kommende året vil bli, ingen kan gi noen garantier for at alt blir som før. Men jeg har håp. Jeg har håpet om at uansett hva 2021 vil bringe, vil vi “stå han av” – sammen.
