Denne helgen avsluttet uke 5 i lockdown. Ukedagene går ganske fort, i hvert fall for mitt vedkommende. Helgen går betraktelig saktere. Fra mandag til fredag skal undervisning gjennomføres, møter avholdes og både akutte og langsiktige oppgaver skal løses. Helgedagene gir mer rom til refleksjon og ettertanke rundt den røde tråden i alt arbeidet vi vi gjør disse dagene – ivaretakelse av elevene, opplæringen, skolen og alle de menneskene som utgjør skolen vår. Hva kreves individuelt av hver og en av oss og hva kreves i fellesskapet for å klare dette på en god måte? Og hva kreves av lederskap?
Dette har jeg tenkt mye på i helgen. Spesielt dette med lederskap. Jeg har jobbet som skoleleder i mange år før jeg landet her på DNS Málaga. Jeg har utviklet min lederpraksis og mine tanker om lederskap i takt med erfaringer og utfordringer i løpet av disse årene, og i denne perioden vi er inne i nå er jeg glad for at jeg har tatt noen oppgjør med tanker om ledelse generelt og mitt eget lederskap spesielt.
Da jeg gikk på dramalinja på videregående en gang, i det som nå føles som den første istida, leste jeg Ibsens Kongsemnerne. Da jeg tok min master i ledelse ble jeg på nytt presentert for dette dramaet. Kongsemnerne er vel egentlig karakterisert som et romantisk drama, men det handler også om makt, lederskap og det å gjøre seg “fortjent” til at andre skal la seg lede av nettopp deg. Det er også i Kongsemnerne begrepet “Kongstanken” blir introdusert for første gang som noe av nøkkelen til til autentisk, målrettet og effektivt lederskap.
Den Ibsenske Kongstanken er altså noe mer enn bare en visjon. Den er eksistensielt forankret, den handler om kjennskap til seg selv, bevissthet rundt valget om å være leder, og om ansvaret og om å bidra til noe som er større og viktigere enn en selv som leder.
Samtidig skal man vokte seg for det Ibsen kaller Kongstankens altoverskyggende og potensielle fanatiske skyggeside. Det blir derfor viktig å anerkjenne og lytte til tvilen når den kommer snikende. Og tvilt, det har jeg gjort mange ganger. Spesielt i denne perioden har jeg stilt meg selv mange spørsmål og reflektert rundt eget lederskap. Hva var grunnen til at jeg tok det bevisste valget å bli leder? Og det mest ubehagelige hvorfor skal folk følge mitt lederskap?
Da har jeg måttet hente frem Kongstanken. Jeg tror at jeg egentlig alltid har hatt en slags “Kongstanke” om skolen. Helt fra jeg som liten jente på skolebenken observerte og erfarte hvor viktig skolen og de voksne på skolen kan være. På godt og på vondt. Som de aller fleste har jeg både gode og dårlige skoleerfaringer. De dårlige festet seg godt. Men, de gode veide langt på vei opp for de dårlige og ga den lille jenta med bolleklippen både kunnskap, kompetanse, styrke og mot til å gripe og stå i utfordringer og bli et relativt gangs menneske.
Dette er for meg selve “Kongstanken”. Det å være med å skape en skole, et miljø som gir alle elevene de beste forutsetningene for å realisere sitt potensial. Dette er motivasjonen, kraften og engasjementet som gjør at jeg velger denne tidvis krevende, men ufattelige meningsfulle oppgaven. Og det er så fint å kjenne at jeg jobber på en skole der lærerne, assistentene og alle de andre som utfører viktige oppgaver for elevene våre, deler denne “Kongstanken” med meg. Det gir meg utholdenhet og motivasjon i disse dager, da lederen i meg må fusjonere og til tider kjempe med og mot administratoren i meg.
En administrator gjør ting rett, en leder gjør de rette tingene. Det første er enklere enn det andre.
Trude
