Ingen lykkes alene

Jeg må innrømme noe: Jeg er ikke spesielt interessert i fotball. Faktisk tror jeg aldri jeg har sett en hel fotballkamp, bortsett fra med egne barn.

Likevel ble jeg skikkelig engasjert i det norske herrelandslaget under VM denne sommeren. Ikke først og fremst på grunn av selve fotballen, men på grunn av menneskene, følelsene og fellesskapet rundt laget.

Det gjorde inntrykk på meg å se hvor avhengige spillerne er av hverandre. Når én lykkes, lykkes laget. Når én gjør feil, får det betydning for alle. Men det som virkelig kjennetegner et godt lag, er hvordan det møter slike øyeblikk. Ingen blir stående alene med ansvaret. Feilen blir ikke slutten på historien, men en anledning til å lære, støtte hverandre og bli sterkere sammen.

Etter kampen mot England ble dette særlig tydelig.

Ørjan Nyland gjorde en feil som fikk store konsekvenser. Alexander Sørloth skulle nok også ønske at han hadde valgt annerledes i en avgjørende situasjon. Begge visste det selv. Samtidig visste alle at de hadde gjort sitt beste.

Ingen går ut på banen i en VM-kamp med et ønske om å mislykkes. Ingen ønsker å være den som har gjort en feil som alle snakker om etterpå.

For meg var dette hele poenget. Det var ikke feilen som gjorde størst inntrykk, men måten laget møtte den på. Tilliten. Støtten. Lederskapet.

For meg var dette hele poenget. Det var ikke feilen som gjorde størst inntrykk, men måten laget møtte den på. Tilliten. Støtten. Lederskapet. Og den felles holdningen om at én feil ikke definerer en spiller. Vi har alle flere sjanser – flere muligheter til å lære og til å vise hva vi egentlig er gode for.

Nyland ble ikke stående alene. Lagkameratene gikk bort til ham, og Ståle Solbakken viste tydelig at han fortsatt sto bak målvakten sin. Han tok ansvar som leder og valgte å stå sammen med spillerne sine, også i motgangen.

Det samme gjaldt Sørloth. Én situasjon fikk ikke definere hele innsatsen hans eller alt han hadde bidratt med gjennom mesterskapet.

Jeg tror nettopp dette er en viktig del av forklaringen på hvorfor laget lyktes så godt – og hvorfor det har gode muligheter til å lykkes igjen.

For når mennesker blir møtt med kjeft, skam eller følelsen av å ha sviktet alle rundt seg, blir de sjelden tryggere eller bedre neste gang. De blir ofte mer redde for å gjøre nye feil.

Når de derimot opplever støtte, tydelighet og at andre fortsatt tror på dem, tør de å prøve igjen. Da er sjansen langt større for at de lærer, utvikler seg og lykkes neste gang.

Det betyr ikke at vi skal late som om feil ikke har skjedd. Et godt lag må kunne være ærlig. Vi må kunne snakke om hva som gikk galt, og hva vi kan gjøre annerledes. Men det er stor forskjell på å hjelpe noen til å lære av en feil og å få dem til å føle at de selv er feilen.

Det var dette som gjorde at VM engasjerte meg så sterkt.

Jeg så likheten mellom et idrettslag og en skole.

En klasse er også et lag. Elevene er avhengige av hverandre for å lykkes. Når én elev tør å stille et spørsmål, kan det hjelpe flere. Når én forklarer noe til en medelev, lærer ofte begge mer. Når én har en vanskelig dag, trenger han eller hun et fellesskap som ikke trekker seg unna.

Når én lykkes, løftes hele laget.

Men laget på Den Norske Skolen Málaga består ikke bare av elevene. Det består også av lærerne, assistentene, administrasjonen og foreldrene.

Vi har ulike roller, men vi har det samme målet: at hvert enkelt barn skal lære, utvikle seg, føle seg trygt og oppleve at det hører til.

Foreldrene er derfor ikke tilskuere på sidelinjen. De er viktige medspillere. Måten vi voksne snakker om skolen, lærerne, andre foreldre og andre barn på, påvirker fellesskapet. Når hjem og skole møter hverandre med tillit, åpenhet og vilje til å finne gode løsninger, bygger vi et sterkere lag rundt barna.

Som rektor ser jeg det som en av mine viktigste oppgaver å være lagleder for hele skolen. Det betyr at jeg skal være tydelig på retning, forventninger og ansvar. Men det betyr også at jeg må organisere skolen slik at mennesker får samarbeide, støtte hverandre og bruke styrkene sine. Ingen lærer skal måtte stå alene. Ingen elev skal stå alene. Ingen foreldre skal føle at de står utenfor fellesskapet.

Lærerne har lederrollen i klassene. En god klasseleder bygger et lag, skaper trygghet, stiller krav, hjelper elevene videre og viser at alle har noe å bidra med.

Elevene har også en viktig rolle og ansvar. De er en del av et fellesskap, og det de sier og gjør, har betydning for hvordan andre har det, lærer og utvikler seg. Når de bidrar til at andre lykkes, blir skolen også et bedre sted for dem selv.

Det er nettopp dette våre Tre gylne regler handler om:

Jeg er her for å lære.

Jeg er her for å hjelpe andre å lære.

Jeg er her for å bidra til at alle har det bra.

Egentlig er dette våre regler for laget.
Den første handler om medansvar for egen læring. De to neste minner oss om at vi ikke er alene på skolen. Det vi sier og gjør, har betydning for andre.

Til dere som er nye familier hos oss, er dette noe av det viktigste jeg ønsker å formidle:

Dere kommer ikke til en skole der vi forventer at alle skal være perfekte. Alle kan gjøre feil. Elever kan gjøre feil. Foreldre kan gjøre feil. Ansatte kan gjøre feil. Rektor kan gjøre feil. Det avgjørende er hvordan vi møter hverandre når det skjer.

Hos oss ønsker vi å bygge opp, ikke rive ned. Vi skal kunne være tydelige, men også støttende. Vi skal hjelpe hverandre til å lære, prøve igjen og komme videre. Et godt lag består ikke av mennesker som aldri mislykkes. Det består av mennesker som fortsatt står sammen når noe blir vanskelig.

Når skoleåret starter, samler vi laget vårt igjen. Noen kjenner skolen godt. Andre kommer inn porten for første gang. Noen gleder seg veldig. Andre er kanskje litt usikre. Men, alle har noe å bidra med. Og alle trenger laget rundt seg.

For ingen lykkes alene – men når én lykkes, lykkes vi alle!

Hilsen Trude