Moria er en flyktningleir i Hellas som er laget for 3100 mennesker. Det offisielle tallet på beboere i leieren er nå 21000. Mange av beboerene er båtflyktninger som har satset alt de eier og risikert livet for å ta seg over Middelhavet, med et håp om et bedre liv. Nå er de fanget i denne leieren, full av smittsomme sykdommer, dårlig hygiene, mangel på mat og klær.
To foresatte, Ingrid Mellemseter og Guro Sollien Eriksrud fra den norske skolen i Málaga, har vært frivillig arbeidskraft i leieren via organisasjonen Dråpen i havet. Fulle av inntrykk fra opplevelsene derifra leverte de et gripende foredrag til skolens mellomtrinnselever, som med alvorlige ansikter lot seg engasjere.
Trygg sone?
1500 barn bor i leiren. 70 av dem er foreldreløse og bor i en avsperret del av leiren som kalles safe-zone. Denne sonen er for dem som trenger ekstra beskyttelse og omsorg, som kanskje har reist alene eller mistet foreldrene sine på reisen. Det var blant annet denne avdelingen Ingrid og Guro hadde besøkt og jobbet i som frivillige. De fortalte om barn som ikke hadde utviklet seg så godt fordi de manglet mat og omsorg; Barn som ikke turte gå på do om kvelden fordi det er utrygt, barn som ikke får skolegang eller rene klær, barn som kjemper om plassen i konteineren oppsatt for lek og aktiviteter i regi av de frivillige.
Foredraget tok også for seg hvordan folk bodde i leiren, skildringer fra møtet med avdelingen for unge tenåringsgutter, og fra klinikken. Mange i foreldregruppa på skolen har tidligere bidratt med penger igjennom engasjementet. Disse midlene har gått til klinikken som hjelper de syke innbyggerne i leiren.
-Gjør det virkelig!
Foredraget, som var godt balansert innholdsmessig tilpasset de unge ørene i salen, viste allikevel nok til å skape engasjement. I spørsmålsrunden som etterfulgte kom det mange gode spørsmål, som kanskje ikke har så gode svar; -Hvorfor er det ingen som henter søppelet? -Hvorfor er det krig? -Hvorfor er det ingen som gjør noe? -Hvorfor kan de ikke dra et annet sted? -Hva kan vi gjøre?
-Det er ikke så lett å forstå alt sammen, og det er ingen barn som har skyld eller ansvar hverken for det som skjer eller for å hjelpe, avklarte Ingrid og Guro. Dette er et ansvar som ligger på de voksne. -Men det er en ting vi kan gjøre: Vi kan snakke om det og gjøre det virkelig, avsluttet foredragsholderne. Sånn at flere engasjerer seg og kan være med å gjøre en forskjell.