Søndag 26.april 2020 hadde rød ring rundt seg i vår kalender. Hele helgen gikk vi og gledet oss til at vi endelig skulle få gå ut på tur. Regnet holdt seg borte også. Det var far i huset som trakk det lengste strået og fikk gå den første lufteturen. Planen var utforsking av alle kroker og kriker i nabolaget og etter en time sto en smørblid jente i døra med favnen full av nydelige markblomster.
Lykkefølelsen ble dessverre kortvarig. Katta Strofe, som hadde vært litt pjusk de siste dagene, ble merkbart dårligere og tilslutt bestemte vi oss for å kontakte veterinær. Dessverre viste det seg at Strofe var så syk at han måtte avlives.
Fortellingen om Strofe er ikke spesielt lang. Han var en liten og ganske engstelig velkomstkomite som møtte oss som nye huseiere i juni 2019. Til tross for utallige forsøk på å føyse han vekk, hadde han helt klart bestemt seg for å adoptere oss. Vi var ikke spesielt interesserte i å ta på oss ansvaret for denne lille karen, for vi visste jo at vi skulle på norgesferie om kort tid. Far i huset mente at han sikkert var borte når vi kom hjem i begynnelsen av august. Den gang ei… Han ventet på oss, tynn og pjuskete, men mjauende glad for at folka i huset var tilbake, til fars store irritasjon. Han mente det bare kom til å bli mas med den katta – derav navnet Katta Strofe – og gjorde nye forsøk på å jage ham vekk. Men Strofe ga seg ikke så lett, men satte i å fotfølge oss overalt. Jobbet vi i hagen, la han seg ned ved siden av oss. Hoppet Thelma på trampolinen lå han og så på henne. Gikk vi på tur fulgte han etter. Satt vi oss ned hoppet han opp i fanget vårt og ville ha kos. Thelma og jeg hadde kapitulert for lenge siden. Vi var sjarmert i senk.
Vi skulle ta han med til veterinær, men det viste seg å ikke være så lett med det første. Til tross for kattekyndig hjelp av Nina Simarud. Rett før vi gikk i lock down var Strofe blitt huskatt og klar for å bli vår på ordentlig. Far i huset var overtalt og veterinærtime var neste skritt. Veterinærtimen ble noe helt annet enn vi hadde forventet. Thelma fikk en ny erfaring. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over hvor trist jeg synes det var. Kanskje jeg har blitt mer preget av disse karantenedagene enn jeg har villet innrømme?
Sånn ble søndag 26.april 2020 en dag vi kommer til å huske, av flere grunner. Hvis noen skulle spørre noen i denne familien hvor vi var og hva vi gjorde 26. april 2020 tror jeg alle kan svare uten betenkningstid.
Så får vi se da, om vi får forhandlet oss frem til en ny kattepus. Vi insisterer på at vi skimtet en tåre i øyekroken på far i huset også, så kanskje…?
Trude
