Da kom den beskjeden vi hadde forventet, men på ingen måte ønsket.
Lockdown 2 uker til. Jeg visste jo egentlig at det kom, men like fullt ble jeg litt sur. Det er med surhet, som med en del andre virusinfeksjoner, nemlig relativt høy smitterisiko. Noen utdrag fra lørdagen hjemme hos oss:
“Slutt å mase”
“Må du sitte akkurat der?”
“Har du ikke rydda rommet ditt enda?”
“Er du nødt til å prate så høyt?”
Alt i alt, jevnt over en fin flyt med mas og surmuling gjennom dagen.
Så kom oppturen heldigvis snikende i takt med sola og vi gikk de obligatoriske rundene med alt fra “Unnskyld altså…” og “ Mente ikke å være så sur…” til å overkompensere med godteri og annen løssluppenhet. Jeg våknet søndag morgen til Luis Jacobys “Hverdag” som egentlig var ganske passende for anledningen. (Kanskje med unntak av verselinje 3)
“Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite;
det er du som gjør din dag og tinning grå.”
Sånn ble søndagen egentlig en god dag med mye tid til refleksjon. Jeg kom vel egentlig til konklusjonen at; dette er også betydningsfulle dager, de er ikke uten verdi. Hvordan jeg klarer og orker å utnytte dem er naturligvis viktig, men jeg nekter å skamme meg over nedturene, og velger heller å feire oppturene. Gjerne med godteri.
Trude
